Mordet på stranden

Funnet

Få visste at han bar på en hemmelighet.

Han ble funnet på stranden. Død.

Det var påsken 2022. Vaulen lå øde. Et tog av el-biler fylt til randen med tung rødvin hadde dratt avgårde til sine hytteparadiser.

De få som var igjen fikk tiden til å gå med turer langs den flotte stranden på oljekysten.

Øystein Winsnes gjorde de siste forberedelsene før nok en sesong på klubbens B-lag. Han hadde blitt 50 år nå og ingen forstod hvordan han holdt seg i så god form.

Selv sa han at han hatet å jogge, men det ingen visste var at han jogget i mørket før beboerne våknet opp.

Det skulle koste hans liv.

Det var Frank Halvorsen som fant han. Den tidligere strandvokteren hadde pensjonert seg for noen år siden, men med sine stålblå øyne våket han over Vaulen badeplass som det var hans egen.

Hver morgen var han der på jakt etter rester fra siste strandfest. Russen var fæle sånn, men Frank hadde vært ung selv en gang og lot dem holde på om nettene selv om han fulgte med.

Bærende på en søppelsekk med bokser og flasker kom han gående over bergknausen som bar en stor eik over seg som et landemerke. I vika med strandsanden brakt fra Florida på 50-tallet lå personen livløs med en tjukk rød elv stridende ned i fjorden.

– Sover du? Er du full?

Frank fikk ikke svar.

Han snudde personen rundt og så med en gang hvem det var.

– Helvete!

Strandens vokter kjente han igjen med en gang. Helvete var hans mellomnavn.

Joggeturen

Klokkeradioen ringte 05:00. Øystein Winsnes hoppet over dusjen. I brødskuffa fant han en tørr kneipskalk. Det får holde tenkte han før han stridet mot kjøleskapet på jakt etter hvitost og Rema 1000-plantemargarin. Han lot vannet renne en stund for å få det kaldt nok til glasset han holdt skjelvende i lanken.

Han satt seg ned på en knirkende trestol og lagde et gammelmanns stønn før han skuet ut vinduet. Det hadde allerede startet å lysne. Han var for sein.

Frokosten ble svelget unna før han gikk mot det slitte Asics-paret i skohylla. Det gjorde ennå jobben.

Den lett aldrende mannen samlet sitt lange kastanjebrune hår i en hestehale før han åpnet ytterdøra. En stinkende odør av søppel slo i mot han. Gausel var kjent som byens fattigkvartal, men Øystein trivdes her. Det var akkurat passe langt nok unna Vaulen hvor de ufyselige rikingene holdt til.

Ingen forstod hvorfor han spilte for rikmannsklubben Vaulen, men Øystein var en mann med kontraster. Han gjorde det på pur faen.

I lett jogg passerte han trafikkdiagonalen før han smatt inn på mindre veier i retning stranda.

Det gikk lett i dag. De kritthvite leggene bar et skinn av den oransje sola i seg. Apostlens hester økte tempoet mer og mer ettersom Øystein hadde fått varmen inn i det gamle skroget.

Etter å ha passert det nedtaggede betongskuret var han omringet av natur. De gamle hoftene likte ikke å løpe på asfalten og han tok over en mark før beina kom over i den myke sanden.

Soloppgangen speilet seg i vannet og livet var bra. Enn så lenge.

Etter å ha passert en bergknaus kom han til en skjult vik. Her likte han å tøye med yogaøvelser han hadde lært på youtube.

– Jaja, ungdommen Øyvind Vollen skal ikke ta fra meg plassen i år heller, mumlet han da han krummet seg ned på sanddekket.

Katten var favorittøvelsen. Det gjorde godt å få strukket ryggen etter timer i bingen.

Han satte seg opp igjen. Krysset beina og lukket øynene. Tankene bar med et til ungdommen da han herjet for klubbens A-lag. KM-finalen, da han fikk gult kort for å vise djeveltegnet til en liten unge han nettopp hadde sendt en ball i mageregionen på, var nok det stolteste minnet. Han var ennå uenig i det gule kortet.

Bølgeskvulpene fikk han til å slappe av. Det var som om han gikk inn i meditasjon. Han lukket øynene.

Så ble det helt mørkt.

Liket

Herr Halvorsen ringte med en gang sin tidligere kommunekollega Vegard Ravndal.

– Du må komme med en gang. Winsten er død, gispet han. Folk vil tro det er meg, jeg er den eneste som er her så tidlig. Du har best overblikk, kom nå. 

Vegard var allerede våken. Han jobbet grytidlig om morgenen og hadde ikke klart å snu døgnet selv om han hadde ferie.

– Bra du kom, Veggis. Hva gjør vi nå?

– Skal vi ikke bare ringe politiet, da?

– Nei, da blir det avhør. Jeg har sett nok true crime på Netflix til å forstå at jeg kan bli stengt bak lås og slå resten av livet for mindre.

– Hva skal vi gjøre da, Frank?

– Vel du har jo lett tilgang på kvistemaskiner i kommunen?

– Tuller du?

Vegard nektet aldri ordre fra sin tidligere sjef.

– Vel, men da må vi raske oss. Det starter å bli lyst nå. Har du ennå trehjulingen din med vogna, Frank?

– Ja visst faen har jeg det. Løfter du i fotenden?

Etter å ha lastet liket i trevogna la de over en presenning som de festet med et blått tau.

– OK, kjører du opp til Auglend, så tar jeg bilen, stresspurte Vegard.

Per Arne Erland hadde akkurat kommet ut av McDonalds frokostservering da han så synet. Frank Halvorsen putrende avgårde langs riksveien mot den store rundkjøringen. Han løp ned mot veien og ropte.

– Frank din gamle ørn! Kjekt å se deg. Oi, er det Vegard også som tøffer bak deg?

– Pesi, hehe. Ja, er du ikke på hytta?

– Nei, jeg var sen med å spørre om fri. Du vet vi politifolk må jobbe året rundt. Haha! Hei, Vegard! Hva er det dere gjør så tidlig på kvisten?

– Ja, altså vi skal rydde unna noe gammelt rask fra badeplassen. Du vet. En gang badevakt, alltid badevakt! Noe gammel drivved.

– Sa du ved? Jeg kunne trengt noe til vinteren med disse strømprisene.

– Nei, det er for vasstrukkent. Det vil aldri brenne, sa Vegard.

Frank satt ennå på setet og før han fikk sukk for seg løftet Per Arne på presenningen foran han.

– Føkk, det er jo Winsten! Har han endelig lagt opp? Jeg mener, vi spilte jo sammen på 90-tallet. Han virker jo helt livløs. Hva har skjedd her? Frank? Vegard?

– Altså, ehm… Vi fant ham liggende på stranden. Han var død allerede altså. Steindød.

– Øy-steindød, kom det tørt fra Vegard.

– Helsikke jeg kjenner dere jo godt, men dette virker noe suspekt. Karer, hvorfor har dere han under her i vogna? Sorry boys... Jeg må ta dere med til stasjonen.

Avhørene

På stasjonen ble de møtt av etterforsker Torstein Soma. Den glattbarberte gamle keeperen, som var hadde vært keeper i lokalfotballen, kjente til de mistenkte fra Vaulen.

– Jeg må ta på dere håndjern, vi er pålagt det. Dette var da fryktelig gutter. Bli med meg på avhørsrommet.

Frank og Vegard subbet bortover gangen mot avhørsrommet og så på hverandre med et stille blikk.

– Gutter sett dere ned. Ja, dere kjente jo Øystein godt. Hadde han noen fiender?

– Altså, han hadde mange fiender, kremtet Vegard frem nærmest på gråten.

Så startet de å liste opp mange navn. Listen var lang, svært lang og man forstod kjapt at man måtte ha et storstilt masseavhør i klubbhuset.

Der var de alle. Alle som en hadde noe uoppgjort med Winsten. Grunnet ferieavviklingen i politiet oppnevnte man klubbformann Ørjan Fiskaa til ordstyrer. Han kom direkte fra påskeferie og var ennå iført tursko etter å ha besteget nok en fjelltopp.

– Vi kan jo like godt begynne med dommerstanden. Her vet vi at det var særdeles mange tilfeller av konflikt. Andres Krogedal i 2006 fikk du kjenne på vreden fra Winsnes da han stormet banen etter kampslutt og forærte deg en løk. Hadde du noe uoppgjort med offeret, undret Fiskaa.

– Nei, vi har faktisk skværet opp senere. Han var en løk-kjernekar. Som med løken er dette bare å grine av.

– OK, ja da er det nok ikke deg. Hvem er neste på lista. Jo, trenere og medspillere. Skal vi se. Jarle Eike du er trener for B-laget. Er det ikke slik at det var en konflikt gående mellom dere?

– Tja, det var et munnhoggeri og jeg fikk noen tynne fingre opp mot strupen i garderobegangen. Men det er en del av jobben som B-lagstrener. Jeg kunne ikke garantere han spilletid i seriestarten mot SIF 2 og viste til det nye veteranlaget som mer passende. Han fnøys og mente det kun var gamlinger som spilte der. Jeg har iallefall alibi, sa Eike og nikket bort til mor til Winst.

– Jaha, dere lagkamerater da? Øyvind Vollen, du har rekt hånda i været i en halvtime nå.

– Altså vi var rimelig lei av de dårlige vitsene. Men Øystein var godt likt av spillergruppen, men kan vi heller snakke om de økte spilleravgiftene?

– Du, det tar vi på eventuelt mot slutten av møtet. Ja, Hector Alonso Vestbø du sitter der og ser lei deg ut. Hva har du på hjertet?

– Ja, altså jeg visste at Øystein var en ivrig jogger så det var leit at det skulle ende på dette viset med "Asicsa" på. Jeg startet jo Hectors joggeklubb under covid og inviterte Øystein flere ganger, men han sa alltid nei. Synd da vi har mottoet “Føler du deg litt lubben, bli med i joggeklubben. Føler du deg litt tynn, allikevel begynn. Hectors joggeklubb er tingen, få ut fingen”.

– Winsten skyldet på at han ikke hadde mobiltelefon til å kringkaste joggingen med direkte, men han kunne jo tatt med nettbrettet og fått delt 5Gen min, så det var en dårlig unnskyldning, fortsatte han.

– Du da Stine fra klubbdriften. Har du noe å påpeke, undret "Fisken".

– Han hadde jo ikke betalt kontigent da. Klart at det kan få konsekvenser, men vi har ingen vedtekter om å gå så langt i å få inn pengene, var Stines korte og konsise svar.

Hvem er morderen?

Klarer du å avdekke mysteriet?

De hovedmistenke er…

Løsningen

Morderen var Hector Alonso Vestbø. Ingen visste om Øysteins store hemmelighet. At han ennå kunne spille seniorfotball i en alder av 50 år skyldtes all jogginga han drev med i det skjulte. Motivet var rett og slett bitterhet for å ikke få han med i joggeklubben. I avhøret avslørte Hector seg selv. Han visste også hvilke sko Øystein brukte da det fatale skjedde.