|
|
 |
 |
|
| Vaulenpoesi
av Lars T.
Mørk |
(05.11.17)
Lars T. Mørk
(49) tar oss
tilbake til
hvordan det
var å spille
fotball for
Vaulen på 70-
og 80-tallet.
|
| Det
er nok flere
som kjenner
seg igjen i
disse
beskrivelsene! |
Tekstene
ble først
publisert på
facebook og vi
har fått
tillatelse til
å bruke dem på
nettsiden.
|
Har
du noen gode
minner om din
tid i Vaulen.
Send en tekst
eller bilder
til webmaster@vaulen.com
så legger vi
det ut.
|
|
|
Bryne - Vaulen 3 - 1
Det e ein kald septemberkveld, me
kjøre mot Bryne. 1981 - 1982? Elleve
guttar ska måla krefter mot
Bryne-yndlingane. Bøndene. Alle e i
slekt med Gabriel Høyland og Rune
Ottesen. Trenerane, John Tjelta og
Hans Hansen vett at me tape denne
kampen, men de e flinke på å "booste"
oss opp, som om "mirakler har skjedd
før"...me guttane vett bedre, aldri i
livet om me slår Bryne. Til og med
garderoben e skremmande for oss.
I høstmørkt regn vandre me forbi den
ekta Bryne Stadion, elleve guttar i
oransje trøyer, tenke me kanskje får
spela her ein dag. Me e blaute
allerede og ser på de flotte draktane
Bryne-gjengen har, koffor må me ver
oransje?
Eg står som venstre ving langt
langt til venstre...for det e viktigt
å holda "bredden"...ser kapteinane tar
kverandre i håndå og bler enige om kem
så ska starta med ballen. Bjørn Ravn
Carlsen vinke te keeper og andre folk
at Vaulen e klare.
Regnet bøtter ned og eg fryse
utpå der.
Kampen er i gang.
Høyre-back på Bryne og meg får
et spesielt "forhold", han har fått
beskjed om å gå tett i kroppen på meg
tydeligvis, hvis eg beveget meg over
midtstreken, var han klakk der med
brystkassa si...eg tenkte at herregud
han løper eg lett ifra...
Kampen vipper frem og tilbake,
været gjør at det ikke blir Real
Madrid-fotball, det blir lange baller
frem og tilbake.
Skulle ønske eg hadde
Smarttelefon på den tidå, ingenting
skjer på mi sida av banen...
Så..skjer det...mirakelet!
Ein lang høy ball kommer mot
meg og høyrebacken, vi har ikke vært
involvert i kampen før nå...vi ser på
hverandre i et
Matrix-øyeblikk...vedder på den dag i
dag at han flekket tenner mot meg...
Ballen daler mot oss og vi går begge
inn i en takling...det som skjer, 40
meter fra mål, er at vi begge treffer
ballen samtidig, og den får en
vanvittig sprett....den går i mål!
Eg har scoret fra 40 meter og vet det
ikke engang da eg ligger med ansiktet
i den sørpete grasmatta med en
Bryne-back over meg...tror eg må ha
besvimt et lite øyeblikk, for alt eg
huske gjennom pøsregnet og sørpe i
kjeften e Bjørn Ravn Carlsen som løpe
mot meg mens eg ligge på bakken;
"Lars! Du har redda oss!!!" Me leda
1-0...men sant...
GO VAULEN!!!
Det er Vaulen Vårcup!
Inni meg e det mange følelser.
Kjæresten min har slått opp med meg.
Eg e kaptein for Vaulen som skal
spille finale denne søndagen mot
erkerival Hinna. Grusen på
Hetlandsbanen er tørr og grå. Eg har
sett for meg denne finalen, inni meg.
Har brukt timevis på denne banen,
alene, med å sette frispark i
vinkelen. Det er lett å få til...bare
spør Jone Sunde...han gjorde det
samme, klistret ballen oppi
der...uansett...Hetlandsbanen, Vaulen
har vunnet pulja, klar for finale,
greia er at det er cirka tre timer til
finalen skal spilles, imens pågår
trøstepremiekamper, med lag som
Rennesøy og Tasta whatever....
Ser at far min selge pølser i
buå der samtidig som han e
trenar....jo, han sto på. Det ska an
ha.
Eg går bort te Rune Erland og seie;
Du, siden eg bor rett neri her, så tar
eg ein kvil før finalen, greit for
deg?
Rune: Jaja seff.
Knytter Adidas fotballsko
stramt. Eg skal score idag.
Dommeren blåser kampen i gang.
Grusen blåser støvskyer på banen.
Det er jenter som heier på sida rett
der ved han me stjal epler fra...han
sure vettu.
Trond Landsnes, vår keeper,
kikker tenksomt opp mot himmelen, han
vet nøyaktig hvor ballen lander....han
blunker lurt og smeller avgårde en
nydelig buet ball mot vår bautaspiss
Rune Erland. Kloke Rune ser at jeg
løper allerede og unngår
offside-fella, han stusser ballen med
hodet til meg, jeg er alene med
keeper....det jeg gjør er å dryle
ballen i vinkelen fra 20 meter. Det
var tilfredsstillende.
Det skuddet kom i avisa.
Takk til Einar Rødder og pappa for at
eg har avisutklippet :)
Men gudhjelpe, Vaulenguttane....de
beste ever!
1982
Det e ein duggfull og kald
kveld...yret e tett...du blir blaut
bare du kikke mot himmelen. Det e
oktober og Hetlandsbanen står der mørk
og fryktinngytande for meg. Han
vaktmesteren e ikkje glad i oss, han
vil ikkje sette på flomlyset denne
kvelden. "Men kordan ska me se målet
hvis me ikkje har lys, vaktmester?"
Han ga faen i oss.
"Kaffor ska eg sette på lyset
for dokkor, dretongar", tror me han
tenkte.
Men
ein kveld, kor me hadde mast på an, te
det kjedsommeliga, skrudde an på
flomlyset for oss.
Hetlandsbanen va opplyst og me konne
legga ballen på sekstenmeteren.
Me skrudde an i krysset, om igjen og
om igjen.
Det yrte og me va blaute.
Men me brydde oss ikkje, alt som va
viktigt, va å få ballen i vinkelen.
Me greide det.
Timar itte timar, få ballen i krysset.
Det va ingen Beckham på den
tiå, det va kun oss, så plasserte
ballen lett i krysset.
Ein liten gut
Kvar gong ser eg dei i dei flotte
draktane.
Eg har nett vært hos Trygve.
Trygve var ein kjekk kompis.
På veg heim frå Trygve, måtte eg
passera dei fotballspelande idola
mine.
Flomljuset skreik mot meg, som om eg
burde ha vore der.
Dei oransje gutane.
Eg går med små skritt
Ser at det e Hans Hansen som står der,
i yret.
Eg veit at eg e på vei hjem frå
Trygve.
"Kan eg få spela fotball med dokker",
ropar eg te han raudhåra.
Hans, med dei raude krøllene
seie:
"Møt opp på trening i morgon klokka
seks"
Den natta låg eg å drøyma om
scoringar...frå langt ifrå.
Eg såg ballen skru seg...eg va ein
tynn spinkel gut, med et venstrebein.
Alt eg ville va å få ballen i
vinkelen, det einaste som talte.
Kanskje eg skulle få oppleva det som
Eder på Brasil opplevde.
Kanskje eg konne ver Socrates. Kanskje
eg va ein Lato, ein polsk høyreback.
Inni meg fantaserte eg at var Platini.
Han elegante franskmannen.
Med krøllene...han minna om Jone.
Socrates va ein barnelege, han va
kaptein.
Men Eder hadde det hardaste skuddet,
dei målte det på den tidå, bare Peter
Lorimer kunne målast med han.
Så sånn starta eigentleg karrieren,
som blei avbroten av tenåringsfester
og kjærestar som forlot meg.
Men eg komme alltid te å hugsa,
småguttane som ska trena på NKL-banen,
mørke høstkveldar kor me e samen i
Vaulen. Kor me vett me e oransje og
vil gjøra kvarandre stolte.
Vaulen, det va samhold og fellesskap.
Det blei folk av oss og....
Me e på tokt, vaulenguttane,
stolte og proffe
Det e Hjørring, det e Dana Cup. Det e
alvor. Me ska møta lag fra Tyskland,
fra Sverige, me guttane kjenne på
alvoret. Dette e ikkje tøys. Det e
alvor. Me oppføre oss som små
superstjerner. Inni oss e me
superglade og har lyst å hyla. Utad e
me alvorlige og profesjonelle, som
stjernene våres e...på TV.
Me bler innlosjert på ein skole, ligge
på golvet, kun med et liggeunderlag,
men me e ennå alvorlige, me vett at me
e her for å vinna...."ka då Flensburg
FC eller ka de nå hette", me tar de
uansett.
Pappa og Hans Hansen hadde allerede
funnet sine solstoler utenfor skolen
og nøt hver sin elefant-øl.
Vi gutta var oppspilte og
eventyrlystne.
Første kamp i pulja var mot et lag eg
ikkje husker, men det var iallefall
fra et godt fotball-land, så me hadde
respekt.
Tror me tapte den første kampen, me va
nye, uerfarne, og respekten tok oss,
gjerna me egentlig tenka på discoen
som sko skje samme kvelden? Ein svær
idrettshall, fylt med dunkande disco,
der sko me på kvelden, kor de spelte
AC/DC Back in Black og det e der eg
ser hu danska jentå, hu va lys blond
og sa noe til meg som eg ikkje klare å
huske den dag i dag...."Spiller du på
det laget med de orange drakterne?",
noe sånt....
Eg blei mo i knærne, og glemte henne
aldri. Hun het Helle.
Dagen etter tapte vi mot et bedre lag
enn oss.
Vi dro hjem fra Danmark, fra Hjørring,
fra flatt landskap til høye høyder, og
uken etterpå, knyttet vi fotballskoene
igjen, klare for å tape for
Vidar....de hekkans jæklene
Det e laurdag og tippekamp
Eg ligg på golvet foran TV. Det e
Aston Villa mot Liverpool. Det e
laurdag og pappa e komen heim fra
arbeid. Han har ei grøn øl i handa si.
Så ventar me på at dommaren blås i
fløyta si.
Der e kampen i gang.
Pappa har kjøpt treningsdrakt te meg,
Vaulen-drakta, den silkemjuke oransje
drakta.
Tidligare på dagen hadde eg
sparka inn glaset i inngangsdøra vår,
glaset hadde spruta visstnok.
Så der eg lå trudde eg ikkje at
eg hadde fortjent
Vaulen-treningsdrakta.
Men mens Aston Villa går i angrep og
er rett med å score, reiser pappa seg
og går inn på soverommet, kor han har
gjøymd treningsdrakta...
"Her Lars, det e denne du har
ønska deg, gjør meg stolt"
Eg e berre ein liten gut, og
tykkje den oransje og svarte outfit'en
e perfekt.
Det knusta glaset blei gløymt, eg
hadde tårer og vondt for å sei noko,
eg vart så glad.
I det eg prøvde den oransje
treningsdrakta... plinga det på TV...
Aston Villa gjekk opp til 1-0.
Meg å pappa kikka på kverandre, jo,
fotball va viktigare enn knuste
dørglass...
|
|
|
