|
|
 |
|
 |
| (12.05.10) Her følger
referat fra siste damekamp ført i pennen av Anne Berit Haugsnes. |
|
Vaulen – Vidar 0–6
Solen sto lavt og skyggene
var lange over Vaulen Mini Beach Arena tirsdags kveld ved 20-tiden. Vaulens
piker 29 skulle ta imot Vidars piker 29 og vi gledet oss over endelig å
få leke med noen på vår egen alder. Lykkeønskninger
og heiarop ljomet over stadion fra mange tilreisende supportere. Vi hadde
derimot hørt rykter og selv erfart at, selv om dette var damer på
vår egen alder, så var det damer i en annen klasse. Dette var
damene fra det beryktede Lasse, banen der engelske stjerner fra Leeds United
trente sommeren 2005. Det var så å si engelske stjerner vi
spilte mot, noe som raskt skulle vise seg 9 sek ut i 1. omgang. På
en merkelig måte klarte Vidar å snappe ballen fra vårt
avspark og scoret før dommeren mer eller mindre hadde blåst
kampen i gang. Det var en kald dusj, en veldig kald dusj, og den ble ikke
varmere av at vi fikk nok et raskt mål mot oss. Det sto 0-2 etter
kun kort tid.
Utover i kampen begynte
vi å bli varme. Vi klatret på prestasjonene og spilte tidvis
nydelig klikk-klakk fotball, med løp i bakrom og fine overganger.
Vidars damer ble en periode overrumpla av vårt vågale og høye
spill, men de slo hardt tilbake med å rulle kontringer over oss som
en monsterbølge på vei mot land. De slo tilbake med harde
og kontante taklinger og press, noe som resulterte i at Nina, vår
stjernespiss, måtte ut og hvile litt med en lei hodeskade midt i
omgangen. Dette skulle revansjeres, men det ble både 0-3 og 0-4 før
omgangen var omme.
Vi, derimot, vi var i grunnen
ganske fornøyd med å holde såpass igjen at det kun sto
0-4. Vi var fornøyd med delvis bra spill og godt humør preget
gruppa til pause. Vi ble enig om en passende motivasjon for å score
mål og gikk utpå banen i 2.omgang med enda mer pågangsmot
og dødsforakt enn noen gang. Det var kun små justeringer som
skulle til. Med motiverende og kloke ord fra sidelinja følte vi
at dette skulle bli vår kamp, vi skulle eie den. Vi lå tross
alt bare under med 0-4, vi skulle ta dem i 2. omgang. Etter hvert som omgangen
utviklet seg viste det seg at vi igjen kunne ryste dem med fin fint ballspill,
vi hadde til og med skudd i retning mål, motsatt mål. Dette
gledet oss. Vi spilte noe bra sammen, hadde en plan og ble mer kontante
i presset. Vi løftet oss litt opp på banen og det et resulterte
i noen sjanser som Vidars tidligere landslagskeeper dessverre plukket opp,
relativt lett i noen tilfeller, men dog, samspill er alltid positivt.
To selvmål mot oss
økte avstanden til 0-5 og 0-6, men med noen diskutable og spektakulære
redninger an, auf, hinter, in, neben, über, unter vor og zwischen
målet vårt, så gikk de selvmålene kanskje i null.
Omgangen ble i grunnen 0-0, et bra resultat.
Dagens under par var brutale
motstandere som klaget på vår brutalitet (?!) Er man tøff
i kroppen, må kan kunne tåle litt igjen, eller?
Dagens beste øyeblikk
var en slengredning fra keeper Lene. Det var som å se Erik Thorstvedt
mot Mexico i VM ’94. Den gamle mannen med ryggproblemer lå som en
strek da han reddet langskuddet fra en av Mexicos stjerner. Lene gjorde
likeså, slenger seg så lang hun var og fikk på mirakuløst
vis slått ballen unna på bra skudd fra Vidar som ellers hadde
ligget i krysset.
Ellers hadde vi vel egentlig
aldri en sjanse på seier, men det vanker kanskje premie fra to selvmålscorende
piker allikevel? |
|
|
|
