|
|
|
|
(21.10.10) Vaulen piker
29+ avsluttet sesongen med to kamper mot Staal på en uke. |
I sin første sesong
kom damene på en fin-fin tredjeplass. |
Her følger to underholdene
referater signert Anne Berit Haugsnes. |
|
Vaulen – Staal
3-2 (hurra!)
Dagens kamp var en av de to
siste i rekken av kamper denne sesongen. Vi var spente på hvordan
dette skulle gå. Veldig spente. Staal hadde vi enda ikke møtt
da forrige møte ble utsatt. Ryktene om et bra Staal-lag hadde løpt
foran dem og undertegnede var i alle fall veldig nervøs for utfallet,
med Randaberg-kampen friskt i minnet. Vi kunne ikke la Staal presse oss
ut av det gode selskap, bort fra 2.plassen, nå. Undertegnede var
så spendt at hun varmet opp så mye at det nesten gikk utover
prestasjonene på banen, men bare nesten.
Kampen startet og vi fikk et
tidlig mål av målkongen Nina, nydelig plassert utagbart for
keeper, klistra nede i venstre stolperot. Mulig det var det friske oppmøte
på tribunen som ga både henne og oss en ekstra dimensjon å
spille på. Vi hadde våre faste blodfans, samt noen nye blodfans
som vi gleder oss til å se på tribunen under trening, vinteren
gjennom. Vi kom altså godt i gang denne gangen, som noen ganger før,
men absolutt ikke alle. Vi er enda ikke stabile i starten. Dette er noe
vi skal jobbe med gjennom hele vinteren. Staal-pikene presset mye, men
hadde en del feilpasninger. Vaulenpikene jaget ballen konstant. Det var
tydelig å se at dette er et lag som pleier å spille mye sammen,
ballen gikk fort etter maks to berøringer, men i og med at det som
sagt var en del feilpasninger, så ble vi ikke løpende så
mye mellom som vi sannsynligvis ville gjort hadde ballen truffet sin rette
pike og ikke publikum. Innbytterbenken vår hadde mange friske ben,
så her var det bare å løpe dem i senk og presse dem
til å gjøre feil. Etter hvert så begynte derimot pasningene
til Staal-pikene å sitte bittelitt bedre og de kom gjennom vårt,
som alltid, solide forsvar. Resultatet snudde til 1-2 og vi lå under
for første gang i kampen. Vi ga ikke opp, men satte heller i gang
en voldsom opphentning i 2. omgang. Vårt, som alltid, solide forsvar
tette igjen bak som en solid fletta lèvegg og midtbanen fulgt opp
med en utrolig løpskapasitet. Gang på gang kom vi rundt på
kantene med overgang på overgang. Ballen ble flere gange lagt presist
inn i feltet, der kun en liten ståltå eller stålskalle
var avgjørende for at det ikke ble både to, tre og fire mål
i Vaulens favør. Etter denne konstante pressingen, både på
ball og på motstanden, kom endelig målene. Nina, som vanlig,
satte først et mål nydelig plassert i høyre kryss etter
et fantastisk raid gjennom Staal sitt hullete forsvar. Vi var i gledesrus.
Dette kunne love bra. Denne rusen sløvet oss litt, som alle former
for rus dessverre gjør. Staal begynte igjen å nærme
seg våre forsvarsrekker. Igjen slo vi kraftig tilbake og klarte igjen
å ta ledelsen med et tredje mål. Et fantastisk spill av Heidi
lagde en liten åpning for Nina som ikke trenger mer enn en liten
åpning for å score. Med en presis lobb lurte de begge
Staal sin keeper trill rundt og ballen rullet sakte i mål, utagbart
for keeper. Nå skulle ikke Staal-pikene få ta fra oss dette
magiske øyeblikket. Vi beholdt foreløpig 2.plasse med kun
få kamper igjen, det var dramatisk. Sissel var også gjennom
et par ganger, men målet lot vente på seg og Staal prøvde
igjen å nærme seg vår 5 meter. Dramatikken økte
ytterligere da Keeper-Lene fikk en stygg skade i rygge. Hun kastet ballen
ut over sidelinja for å bryte spillet da skaden var såpass
at hun dessverre måtte av banen for medisinsk behandling. Super-reservekeeper
May Lene tok rolig på seg keeperdrakt og hansker satte et skarpt
blikk i piker fra Jørpeland. Dette skulle ikke få prege
kampen, vi skulle stå imot. Overraskelsen var egentlig ikke stor
da Staal bare begynte å spille igjen, uten å utøve fair-play
ved å kaste ballen tilbake oss. Men, selv med denne sleipe og un-fair
måten å spille på klarte ikke Staal å komme gjennom.
Vi hadde vunnet. Jubelen sto til himmels og bølgen gikk flere ganger
rundt på tribunen. Jubelen ville ingen ende ta. Staal ble så
sure at de ikke ønsket å takke for kampen en gang. Like greit
tenkte vi…
Staal – Vaulen
5-0
Det var revansjesugne piker
fra Jørpeland som møtet oss en sur ettermiddag, nettopp på
Jørpeland. Skyene hang tungt over det flotte anlegget der mange
tusen små tasser lekte seg med ball og gjorde seg klar til å
bivåne Jørpelands piker knuse et Vaulenlag i medvind. Trodde
de. Vi viste. Bedre. Vi var ikke kommet den lange veien over fjorden fra
bedre kår i Byen for å bli kvalme og spist og spytta ut av
et pikelag under kriminell lavalder. Vi fikk varmet oss en smule i garderoben
før vi satte kursen ut på baneanlegget. Sakte, men sikkert
fikk vi varmen i kroppen og kvalmen ut av kroppen. Dommeren prøvede
å smiske med oss før kampen, en noe uvanlig opplevelse da
det pleier å være spillerne som utøver denne praksisen.
Allikevel så hadde dommeren lange og mange samtaler med oss før
kampstart. Flott det.
Slaget startet rett rundt halv
syv. Staal skulle ikke denne gangen komme hjem med et forsmedelig tap,
det virket sånt. De presset på fra start. Innbytterbenken var
overfylt av små piker med store boblejakker som spendte satt og ventet
på å kanskje få spille denne toppkampen, de også.
Vår ”benk” besto av en innbytter, som måtte stå. Hurra,
vi fikk masse spilletid… Det ble mye blodsmak og melkesyre, men engasjementet
var så stor at vi nesten glemte å bytte før det ble
for mye og vi skulle bytte alle på en gang. Vi løp og løp
mellom Staal-spillere som hadde fått dreisen på pasningsspillet.
Denne gangen nådde faktisk pasningene frem til rette eier og det
ble som det kunne blitt under vårt første møte, nemmelig
at vi sprang imellom hele tiden. De få gangene vi fikk tak i ballen
hadde vi noen utrolig finter, bra løp og gjennombruddspasninger.
Synd at vi ikke hadde samme hastigheten i steget som for 10 år siden.
Vi ble løpt opp opptil flere ganger, men kom allikevel vil flere
målsjanser der vi absolutt skulle satt noen. Beklageligvis var det
ikke så mye futt i beina etter all løpingen. En annen bakside
var at disse løpene åpnet forsvaret vårt noe da returløpene
etter hvert ble ganske tunge. Da Christina startet ballet ved å lage
selvmål, utagbart for Lene begynte det for alvor å bli tungt.
Det hjalp heller ikke at Staal-pikene var tøffere enn vi antok.
Vi ble flere ganger tatt på sengen med brutale skuldre og skubbing
i ryggen. Dommeren var dessverre opptatt med å prate til ”egen” benk
så det var mye selvjustis ute på banen. Vi klarte å ta
igjen etter hvert, men det var ikke til å unngå at vi gikk
på et tap denne gangen. Vi innså etter hvert at det bare var
rett og rimelig at vi tok en seier hver og delte de 6 poenga mellom oss.
Dessverre så utgjorde dette at vi gikk ned til 3.plass, men det holder
heldigvis til europacup-spill.
Dagens dårligste var dommeren
som ikke var interessert i å dømme, samt sure Staal-spillere
uten folkeskikk.
Dagens beste var Christina,
den eneste som scora. Hurra. |
|
|
|